Tv2-profil: – Jeg slapp tak i livet

Arill Riise har et ansikt de fleste kjenner igjen fra Nyhetene på TV2. Men før han ble rikskjendis vokste han opp på klyngetunet i Bondalen, på Søre Sunnmøre.

På torsdag var hele bygda invitert til Sæbø. Boka "Der ingen var einsam: Klyngetunet som vart utsletta" lanseres der det hele skjedde.

Veggene på Sæbø bedehus buler. Det kan virke som om alle i bygda er til stede for å få med seg Arill sin boklansering, men det er noen som ikke har dukket opp. 

Jeg vet at det er flere som ikke orker å være her i kveld, fordi det vekker for mange vonde minner, forteller Arill.

På skjermen viser han bilder fra tiden på Klyngetunet. Mange av de avbildede er i salen eller har familie i salen. 

Praten går mellom Arill og sambygdingene. Det går i interne navn og hendelser. Latteren sitter løst, dialekten er bred, og det hele kan minne litt om å være på et slektstreff.

Helt fram til Arill begynner å fortelle om ulykken.

Hele fjellsiden løsnet

Arill vokste opp omringet av høye fjell. Det gikk jevnlig snøras, men klyngetunet var strategisk plassert. Det ble regnet som den tryggeste plassen i hele Bondalen. Arill minnes vinteren han fylte ni år.

– Vinteren 1968 var det ekstreme værforhold. Det var altså så mye snø. Opptil tre meter på flatmark. Aldri hadde det vært så mye snø.

Naboer fra andre deler av dalen fikk låne sengeplasser på klyngetunet. Der skulle de alle være trygge fra snøraset som kunne komme når som helst. En morgen gikk det likevel galt. Det som skjedde kommer aldri til å forlate Arill sitt minne.

– Hele fjellsiden løsna fra 1300 meters høyde. Et 400 meter bredt snøskred knuste denne norske landsbyen.

Elleve mennesker ble begravd levende. En av dem var Arill. 

Han ble liggende under flere meter med snø, og beskriver det som å være dekket av betong.

 Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg slapp tak i livet.

Ben og armer var umulig å bevege, men over brystet lå en bjelke. Den skapte et lite hulrom over ansiktet til Arill. Det hulrommet ble redningen. Letemannskapet kunne så vidt høre 9-åringen under den tre meter tykke massen med snø.

– Så heldig var ikke lillebroren min, forteller Arill.

Arill sin lillebror, Ivar, var en av tre som døde den morgenen.

En utdøende tradisjon

Den alvorlige hendelsen den vinteren er rammen for boka. Likevel har Arill et annet fokus når han skriver om klyngetunet. Han minnes det idylliske med oppveksten.

– Alle dører var åpne. Vi barna løp inn og ut av husene. Jeg husker kveldene da slaktetiden var ferdig. Da samlet vi oss alle og spiste blodpølse. Det ble tent lys og vi var takknemlige. En slags thanksgiving.

Han beskriver et fellesskap i landsbygda der alle tok vare på hverandre, og hjalp hverandre på tvers av gårder og generasjoner.

– Dette unike samfunnet der alle generasjoner går sammen i livets ulike faser, enten det er bryllup, gravferd eller konfirmasjoner… eller en fest.

Arill mener denne typen landsbykultur er en utdøende tradisjon i Norge. Det er denne tematikken han utforsker i boka “Der ingen var einsam: Klyngetunet som vart utsletta”

Akkurat det fellesskapet er lett å se på boklanseringen på bedehuset i Sæbø. 

Køene er lange. ¨Alle¨ vil få den nyinnkjøpte boka si signert av Arill.

 Det var hele dalen, og hele Hjørundfjorden som mista et klyngetun, det var ikke bare vi.