– Trenger ikke utdanning for å være medmenneske

VOLDA: Hanna-Sølvi Lillås er leder for Volda sanitetslag. Hun begynte i saniteten da hun gikk av med pensjon i 2014. Lillås forteller at hun har lært mye av å være i styret, og at det har vært en bratt læringskurve.

Forskning på kvinnehelse

Lillås forklarer at Norske kvinners sanitetsforening jobber på et stort område. Det viktigste for dem er forskning på kvinners helse. Sentralt i forskningsfonda, er blant annet forskning på endometriose. Store norske leksikon skriver at endometriose er vev som likner livmorslimhinne - som vokser andre steder enn inne i livmorhulen. Det står også at tilstanden er svært vanlig hos kvinner, og kan hos mange gi store smerter og problemer med å bli gravid.

– Det er kun norske kvinners sanitetsforening som bare forsker på kvinner, hevder Lillås.

Videre forklarer hun at mange forskere har menn som sine forskningsobjekt.

– Kvinner er sammenskrudd på en litt annen måte enn menn. Derfor trenger vi annen behandling også, sier hun.

Lillås forteller at sanitetsforeninga har to møter i måneden, hvis ikke de har andre aktiviteter. På et av møtene pleier de å ha faglig innhold, der noen holder foredrag. Om kvinnehelse, helst, men også andre praktiske ting. Sykehuset har blant annet holdt foredrag om inkontinens blant kvinner.

– Som utrolig nok er tabu, i vår tid. Det er veldig viktig å få sånne ting opp og frem i lyset, så folk kan skjønne at de ikke er alene om et sånt problem. Og at det er god hjelp å få, forklarer hun.

Beredskapsavtale

Lillås forteller at alle sanitetslaga i Volda har inngått en beredskapsavtale med kommunen. Laga informerer blant annet om egenberedskap, og har hatt eldre med på brannøvelse og førstehjelpskurs. På brannøvelsene får de prøve å slukke brann.

– Det er et sjokk hvis man plutselig skal gjøre det en gang, og aldri har tatt i et brannslukkingsapparat, sier hun.

Som beredskapsgruppe forteller Lillås at kommunen kan kalle ut sanitetsforeningen, hvis det skjer en katastrofe. Om det trengs ekstra folk til å lete etter noen, eller ta vare på noen etter en ulykke - med mat, drikke og varme tepper.

– Vi kan være en hånd å holde i, for de som er sjokkskadet etter en ulykke. Vi trenger ikke utdanning for å være et medmenneske, forteller hun.

Lillås sier at det trengs fagfolk, men at de kan supplere fagfolka.

De informerer også om hvor viktig det er å ha et beredskapslager. Lillås forklarer at vi bør ha nok mat og ressurser til å klare oss en uke, uten å måtte søke hjelp hos det offentlige.

Hun sier hun ofte tenker på alle studentene her i Volda, og om de kan greie seg i en uke. Undertegnede føler seg truffet, og innrømmer at jeg nok ikke hadde klart meg en uke- med det jeg har hjemme nå. Jeg sier at mange kanskje tenker at det ikke kommer til å oppstå noe, som gjør at vi ikke har tilgang på mat.

Lillås sier at det er helt utenkelig at det skal skje, men at det skjer mye skummelt i verden nå, og at det dermed er vanskelig å vite.

Jubileum 

Sanitetslaget hadde 125 års jubileum i januar i år. Det ble feiret med middag, taler og det som hører til.

Til vanlig synger sanitetsforeninga på omsorgssenter første tirsdag i måneden, med unntak av juli og august. Hver høst er det basar. Da leier de Uppheim for å få plass til gevinster og folk.

– Det kommer veldig mye folk på våre basarer. Vi har kjempefine gevinster, veldig mye fine hjemmelagde ting, sier Lillås.

Hun forteller at folk strikker og gir gevinster, og at de har mange kreative i laget.

– Men man trenger ikke strikke for å være med i Volda sanitetslag! Det er veldig mange som møter opp og har det sosialt og kjekt, og lærer. Også synger vi litt, forteller hun.

Hun forteller at de gjerne tar imot ungdom som har lyst til å være der, og lytte. Selv om gjennomsnittsalderen i Volda sanitetslag er på noe rundt 60 år, prøver de å rekruttere nye folk. Lillås forteller at de unge i dag kan gi de nyttig informasjon; om hvordan de unge kan få det bra når de blir voksne. 

Ingen typisk dag

Lillås kan ikke si hun har en typisk dag som leder. Hun forteller at hun går på møter, men at hun ikke alltid trenger å forberede seg. De går uten fast program. Har de foredragsholdere, forteller hun at hun trekker litt i trådene, og kanskje inviterer til et åpent møte. Sånn at flere kan komme, også de som ikke er medlemmer.

– De er også velkomne på våre medlemsmøter hver fjortende dag. De må få lov til å komme inn, være her og kjenne litt på hva det er for noe dette her, forteller hun.