Sløydglede som smitter

I 25 år har Sverre Lillestøl invitert til ukentlig kveldssløyd for å undervise og holde liv i det gamle faget. Vegg i vegg med sløydsalen har Berit Koen nå startet et neverkurs, hvor kursdeltakerne samles for å utforske og gjenoppdage et nesten glemt håndverk. Nå ønsker de at flere skal finne tilbake til sløydfaget og oppleve skaperglede. 

– Sløyd er terapi, sier Lillestøl. 

Da Lillestøl pensjonerte seg fra læreryrket, ville han fortsette som sløydlærer - men denne gangen for andre lærere. Lillestøl var redd faget skulle dø ut for de neste generasjonene og han tok derfor sagen i egne hender. Han bestemte seg for å arrangere sløydkvelder, hvor nye lærere fikk komme og lære hvordan de skulle bruke de ulike redskapene. Forhåpentligvis kunne Lillestøls lidenskap for håndverket inspirere lærerne og videre vekke en skapergnist hos elevene. I dag er det hovedsakelig medlemmer av husfliden og eldre hoobysnekre som deltar i sløydklubben. 

Liker slitte lokaler best 

I takt med hyppige renoveringsplaner hos de ulike skolene i bygda, har sløydklubben flyttet rundt flere ganger siden oppstart. I dag får de bruke lokalene til Volda læringssenter og Lillestøl forteller de er fornøyde med samarbeidet. 

– I tillegg til medlemmer hos husfliden, er også elever fra Volda læringssenter velkommen til å delta på kurset. Det er en del av avtalen, sier Lillestøl. 

Lillestøl poengterer også at en litt eldre sløydsal ikke svekker kvaliteten på tilbudet. Heller tvert imot. 

– Vi passer på å vedlikeholde og ta vare på utstyret, men når det ikke er helt nye lokaler, er det ikke så farlig om det hamres litt hardt eller det søles en flekk. Det setter vi pris på, legger Lillestøl til. 

Fra bjørkenever til fellesskap

På sløydsalen lukter det en blanding av nypløyd spon, svipenn og nytraktet kaffe. Kaffelukten kommer fra kjøkkenet, der Berit Koen holder neverkurs for damene i husflidslaget. De skal lage bokser av barkenever fra bjørketrær. Sytråden finner de i myra, lange, myke bjørkerøtter som er perfekte for å flette sammen endene. Med hjelp fra Sverre på sløyden, får de laget både lokk og bunn. Og vipps, så er neverboksen ferdig. 

– Dette er ukas høydepunkt. Det er noe med å gå i bobla og bare konsentrere seg om her og nå, sier Ingeborg Kristvik.

Det hele begynte da Berit Koen ønsket å lage en liten boks av bjørkenever. Hun fant never i skogen og røtter i myra, og sydde det sammen til en sylinder. Det eneste som gjensto nå, var lokk og bunn, og til det trengte hun de store maskinene på sløyden. Derfor kontaktet hun Sverre og gutta. Det skulle bli starten på et populært neverkurs. 

– Da guttene foreslo at jeg burde starte et neverkurs, var jeg først skeptisk. Kunne jeg som nybegynner virkelig lære bort dette til andre? Til slutt ble vi enige om at nettopp det skulle være premisset: Jeg ville være nybegynner på lik linje med deltakerne, slik at vi kunne feile og lære ilag, forteller Koen. 

Engagementet rundt neverteknikken har vært stort i hudflidslaget, og nå har Koen arrangert et tredje kurs. Det er kjekt at flere damer har meldt seg på, og på denne måten oppdaget sløyden, sier Kristvik. 

Vi trenger sløyd 

For Lillestøl og Koen er disse kveldene viktige, både for det tradisjonelle håndverket og det sosiale. Med mindre sløyd i timeplanen og større elevgrupper, er det i dag færre unge som får muligheten til å ha sløyd i skolen. Lillestøl mener dette er trist og at det er betydningsfullt at barn og ungdom lærer å bruke hendene. Å bruke kroppen til å lage noe av nytte og verdi, er en viktig kilde til glede og mestring. Det trenger vi, sier Lillestøl. 

Berit Koen legger også vekt på det sosiale aspektet disse kveldene gir. For til tross for flittig arbeid og fine resultater, er kurskveldene først og fremst en sosial møteplass med god stemning og prat. 

– For meg er dette en frikveld. Tre timer her nede gir meg masse energi, avslutter Koen. 

Sverre Lillestøl håper at entusiasmen for sløydklubben vil spre seg og sørge for at sløydsalen forblir et pulserende samlingspunkt.