Slapstick gjør comeback i Sæbø
Søndag kveld fikk barn på Sæbø en unik introduksjon til slapstick-humor gjennom kurs, filmvisning og levende musikk. – Dette er kulturarv og en inngang til filmhistorien, sier instruktør Bjørn Kolstø.
ØRSTA: – Det morsomste var å spille død!, sier Eivor Dale Frøland (9).
Jenny Bergmann Riise (12) var også begeistret.
– Jeg vil gjøre det igjen! Selv om jeg slo kneet da jeg skulle falle. En ble sparket i veggen, og en annen fikk en sopelime i fjeset, men det var verdt det!
Tar ikke kontroll
Engasjementet var stort på Sæbø søndag ettermiddag, til tross for noen småskader underveis. Programmet startet med kurs ledet av skuespiller Bjørn Kolstø, en erfaren slapstick-instruktør.
– Det kan føles som at stumfilmverden er litt fjern, egentlig tror jeg den ligger veldig nært. Det er lek, da man løp rundt og lekte som barn, så var det slapstick.
Kolstø mener slapstick fungerer best når barna får utforske fritt.
– Jo mer jeg ikke prøver å kontrollere det, jo bedre blir det. Jo mer de bare leker seg og finner ut av ting, jo morsommere blir det.
Barna i fokus
Slapstick, som gjerne forbindes med stumfilmperioden tidlig på 1900-tallet, fikk nytt liv på Sæbø denne kvelden.
Arrangementet var organisert av Hjørundfjord filmteater, som ønsker å gi unike filmopplevelser til store og små.
– Vi prøver å vise film på litt andre måter enn det du får hjemme eller på kino. Barna er i fokus, der de skal gå på kurs med en instruktør som kan slapstick-komedie, sier Tor Grunde Simonsen, leder for filmklubben.
Klubben har organisert unike filmopplevelser for alle aldre i over ti år, og det skal de fortsette med.
– Det er en ny og gøy måte å vise film på, samtidig der man blir involvert. Barna synes det er veldig gøy, de er engasjerte og henger godt med.
Tror slapstick er samlende
Filmviter og førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda, Endre Eidsaa Larsen, innledet arrangementet med en introduksjon til sjangeren og dens historie.
–Slapstick er en type fysisk humor, basert på overdrivelse. Så det er veldig åpent. Ofte involverer det at man bruker objekter og ting feil, eller at man slår seg eller hverandre. Det oppstod på 1500-tallet som del av en teaterform i Italia.
Larsen tror grunnen til at det har overlevd så lenge er at den bygger på noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i.
– Jeg tror det er noe veldig samlende med det. Det er noe med kropper som opplever ting, som slår seg og misforstår omgivelsene sine. Jeg tror det er noe grunnleggende der som går på tvers av århundrene. Derfor tror jeg det snakker til oss på tvers av tid og kulturer.
Skreddersydd musikk
Etter Larsens innlegg var det visning av Charlie Chaplin-filmen The Bank (1915), akkompagnert av levende musikk fra klubbsjef Tor Grunde Simonsen og Jon Inge Leira Bjøringsøy.
– Musikken vi hadde var tenkt til å passe de tre forskjellige aktene i filmen: spretten, romantisk og spennende, forteller Simonsen.
Noen av stykkene var egenkomponerte, mens andre var inspirert av gamle jazzlåter fra 30- og 40-tallet. Etter filmvisningen spilte musikerne videre da barna viste fram sketsjene de hadde laget på kurset, slik at også deres opptredener fikk musikalsk følge.
Slapstick lever videre
Selv om slapstick gjerne forbindes med stumfilm, mener Endre Eidsaa Larsen at sjangeren fortsatt er høyst levende.
– Du finner slapstick-elementer i alt fra superheltfilmer til komedier og skrekk. Fysisk humor og overdrivelser vil nok alltid ha en plass i filmverdenen, sier han.
