Samleren og Solstad: Genanse og 350 eksemplarers verdighet

Gulnede boksider omkranser antikvariatets ytterdør. Ut kommer han som stadig er omringet av over en kvart million bøker, en mann med brune lokker jeg ikke riktig vet om best kan sammenlignes med Jesus´, eller Che Guevaras. Gjennom den tynnslitte dongerien kan man skimte snusboksen presse mot stoffet, langt under der en baklomme vanligvis hører hjemme. For å se bøkene som betyr aller mest, må vi gå over gata. Hjem til Bokmannen selv. Geir Hovind Frøysedal lar én forfatter være utelatt i antikvariatets sortiment. Ikke fordi han er ukjent, men fordi han er uerstattelig. Dag Solstad.

Gjemt, derfor aldri glemt

Hjemme hos Bokmannen er luften mettet med lukten av gammelt papir. Han eier 350 eksemplarer av Solstads nærmere tredve bøker, men ingen av dem er til salgs. Man skulle kanskje tro at en mann, hvis arbeidssted er overfylt av bøker, kunne ønske en mer minimalistisk tilnærming i sitt hjem, men også her er det bokhyller fra gulv til tak. For å komme til Solstadsamlingen må jeg trenge meg gjennom en labyrint av skillevegger ikledd bokrygger, for å til slutt ende opp innerst ved hyllen nærmest sengen.

 – Det er han jeg samler på, sier Bokmannen nøkternt. Bøkene han har gjemt, blir aldri glemt.

Etter Solstads bortgang har etterspørselen økt. Folk har kommet inn i antikvariatet, med et håp om å sikre seg et eksemplar før de forsvinner ut i andres samlinger. Bokmannens svar forblir det samme som før:

 – Solstadbøkene beholder jeg selv. 

Forfatteren som lot vente på seg

Noen av utgavene betyr mer enn andre. De signerte.

 – Jeg sendte en pose med Solstadbøker til forfatteren selv, forteller Bokmannen. 

Han lar fingrene gli over bokryggene før han hekter ut Roman 1987. “Til Bokmannen i Volda, hilsen Dag Solstad”, står det skrevet med blå penn på tittelsiden.

 – Det tok fem år før jeg fikk posen tilbake, men det var verdt det, smiler han stolt. 

 Solstad forhastet seg aldri, verken når det gjaldt boksigneringer eller å avslutte setninger. Det var setningene hans som bergtok Bokmannen.

– I det man tror Solstad er ferdig med et poeng, blir setningen enda lenger, før den til slutt ender i et annet. Setningene Solstad formet til bøker handlet gjerne om karakterer fremmedgjort fra samfunnet, om ensomhet og oppgitthet. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i disse følelsene, og det var flere andre norske forfattere som skrev om den tematikken, men ingen gjorde det som Solstad.

Det som gjorde Solstad helt spesiell var altså språket. Der andre setter punktum, lar Solstad på finurlig vis setningen fortsette, han lar en tankestrøm avløse en annen.

 Skulket for Solstad

Det første møtet med Solstads litteratur skjedde ved en tilfeldighet.

 – Jeg lånte krigstriologien på biblioteket, det var bare den de hadde inne. Disse bøkene leste han i timene han skulket på videregående. 

Var Bokmannen en gymnaslærers drøm eller store mareritt? Han humrer av allusjonen slik bare en bokmann kan humre, og unngår spørsmålet ved å påpeke at det tross alt finnes verre ting å bedrive når man skulker. 

 Favoritten hans må likevel være 16.07.41. 

– Den er hyggelig å lese, man får et innblikk i barndommen hans, noe han ellers ikke hadde interesse av å skrive om. Solstad avviste barndommen som litterært tema, for alle har jo hatt den. I 16.07.41, gjør han imidlertid et unntak, noe som gjør den spesielt verdifull når man er interessert i forfatteren selv. 

Dersom man skal lese Solstad for første gang, mener Bokmannen at man heller bør starte med Arild Asnes 1970.

 – Når man først har lest en av bøkene, regner jeg med man vil fortsette, da kan man like gjerne begynne tidlig i forfatterskapet.

Takknemlighet og verdighet

Med genanse og verdighet retter Bokmannen seg opp, som om han vil møte Solstad selv i blikket én siste gang. Lavmælt kommer den siste takksigelsen, og ikke bare til bøkene.

 – Jeg vil takke for anti-amerikaneren, for kommunisten, ja, for hele hans vesen. 

Det er hevet over enhver tvil at Bokmannen vil vokte om superhelten Solstads verker lenge. Så lenge han ikke mister fatningen, slik Solstads karakter Elias Rukla gjorde i skolegården. Hos Bokmannen er det ingen ihjelslåtte paraplyer i sikte, bare en mann som står rak i sin beundring over 350 Solstadeksemplarer.