Lenge leve det dumme liv

Jeg heter Kristin og er journalist i Nærnett. Men først og fremst er jeg en typisk jente i starten av tjueårene, som har vokst opp under fremveksten av smartteknologi. Da jeg gikk i første klasse på barneskolen, fikk jeg min første mobiltelefon. En liten grå Sony Ericsson med knapper, og med "snake" som eneste underholdningskilde. Min neste mobil skulle bli en litt smartere telefon med touch, og i syvende klasse fikk jeg min første iPhone. I et drøyt tiår har jeg vært trofast til smarttelefonen og alt den har bydd på. Frem til nå.

Trend blant unge

I løpet av de siste årene har det blitt trendy å slutte med sosiale medier, bruke mindre skjerm, og skaffe seg "dum-telefon". Vi bekymrer oss for hva skjerm og sosiale medier gjør med oss, og vil frigjøre oss fra den avhengighetsskapende tidsfordriveren. Men kan man det da? Det skulle jeg finne ut av.

For to uker siden la jeg fra meg iPhonen min, og kjøpte en dum telefon. Den billigste og dummeste jeg fant. Håpet var at livet uten smarttelefon skulle føre til bedre søvn, mindre stress, flere kreative tanker, og at det skulle hjelpe meg å takle kjedsomhet. Samtidig måtte det ikke hindre meg for mye i hverdagen, eller føre til at jeg ikke ville klare å henge med i samfunnet.

Savnet ikke sosiale medier

De første timene med den dumme telefonen var rare. Jeg tok stadig hånden ned i lommen for å ta opp smarttelefonen min i kjedelige situasjoner. Men der var den ikke. Tidvis var stillheten uten musikk på øret, så skjærende at jeg ville foretrukket å høre på bråket fra en byggeplass. Tekstingen gikk pinlig treigt, og jeg fikk ikke til å skru ned lyden på den. Alt det her gikk seg til etter kort tid. Jeg måtte bare bli kjent med den nye, dumme vennen min.

Da jeg bestemte meg for å ringe fremfor å tekste, begynte jeg å nyte den nye tilværelsen. Jeg likte å ikke ha sosiale medier. Jeg savnet det faktisk ikke. Selv har jeg flere "viktige" gruppechatter på Snapchat med både familie og venner, men tanken min er at hvis det er viktig at jeg skal få en beskjed, vil den nå frem. Venner og familie synes sikkert at det er irriterende at jeg ikke kan nås så lett, men det er ikke mitt problem. Jeg vil ikke vite hva som skjer overalt til enhver tid.

Avhenger mer av andre

Jeg tror at i lille Volda er det fullt mulig å droppe smarttelefonen. Her kan man kjøpe billett på bussen hvis man skal dra herfra, man trenger sjeldent Google Maps, og det er stor sannsynlighet for å møte noen som kan fortelle deg det som er verdt å vite. Jeg bor i kollektiv med to jenter som studerer det samme som meg. Har de en oppgave som skal inn, har jeg det og. Skal de møte venner, slenger jeg meg på. Kanskje avhenger jeg litt vel mye av dem, men er det ikke deilig å være til nytte da? 

Den aller største utfordringen med dumtelefonen min, er at jeg ikke kan høre på musikk eller podcast. Jeg har lært å sette pris på stillhet, men noen ganger føles det som veldig mild tortur. Hjemme kan jeg ta på musikk på pc-en, men på lengre spaserturer ute, må jeg nøye meg med lyder fra moderjord.

Vi trenger mer stillhet

Etter min erfaring, er det definitivt flere fordeler enn ulemper med dumtelefon. Den skjærende stillheten som man ofte blir utsatt for, er noe av det beste med fraværet av smarttelefon. Jeg opplever at når man blir utsatt for stillhet, begynner hjernen å gjøre det den gjør best. Å tenke. Ifølge forskning, trenger vi mer stillhet. I stillheten får jeg ideer. Jeg grubler og dagdrømmer, slik man gjorde da man var liten. Jeg løser sudoku, pusler, skriver, leser, og prater med folk.

Forskning viser også at regelmessig stillhet er godt for hjernen. Dr. Richard Davidson hevder at kun noen minutter med stille meditasjon eller mindfulness daglig, kan redusere mental uro. Jeg kan bekrefte at jeg har vært mindre stresset de siste ukene. Om det har å gjøre med fraværet av smarttelefonen, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har hatt mindre å tenke på, fordi jeg for eksempel ikke er på Tik-tok. 

Les mer om regelmessig stillhet her.

Vinn-vinn situasjon

Noe annet jeg har merket, er at jeg er mye mer tilstedet i situasjoner. Jeg får med meg det som skjer, og opplever å huske ting bedre. Det er jo også veldig mye hyggeligere for andre å snakke med en som faktisk henger med. Jeg føler meg bra, og andre blir glad. Det er en vinn-vinn situasjon!

Etter to uker med dumtelefon, har jeg kommet med en slags konklusjon på spørsmålet mitt. Kan man leve med dumtelefon? Ja, jeg kan det. Akkurat her, akkurat nå, i Volda, kan jeg det. Om det går an i Oslo eller i enda større byer, det vet jeg ikke. Jeg velger å holde en knapp på at man kan hvis man virkelig vil, men at det ikke er for alle. Hvis du har en dumtelefon liggende hjemme, er det bare å teste det ut! Om ikke annet, er det et spennende prosjekt. Jeg har lært mye, og vil påstå at jeg ikke er den samme som den jeg var for to uker siden. Jeg har lært å leve mer i nuet, og akseptere kjedelige stunder i hverdagen. Kanskje er den dumme telefonen smart, og den smarte telefonen dum.