Full gjenåpning etter 561 dager med pandemi: – Jeg har glemt hvordan man danser
Tre uker inn i journalistikkstudentenes første praksis stengte landet ned. Nå, tre uker inn i studentenes siste internpraksis, åpner landet igjen og vi kan for første gang leve livet slik det var før pandemien.
Publisert
Sist oppdatert
Dansing på Rokken, klemmer fra fremmede, og one night stands uten dårlig samvittighet. I 561 dager har studentlivet vært satt på pause. I alle fall slik vi var vandt til å leve det.
Den 12.mars for ett og et halvt år siden hadde vi hatt knappe tre uker med praksis på skolen. Vi var ferske journalister, og alt var nytt og spennende.
Noen uker tidligere hadde vi hørt om hun dama fra Tromsø som hadde vært på ferie på Gran Canaria og tok med seg korona hjem til Norge.
Aldri i livet om det kommer til Volda, husker jeg en medstudent sa.
Så kom dagen. Jeg og noen andre journalistikkstudenter hadde vært på sykehuset og tatt røngten av lungene. Vi skulle nemlig på utveksling til Japan etter sommeren. Da vi kom tilbake til redaksjonen, hadde resten av vennene våre allerede fått beskjeden. Landet skulle stenges ned. Et uttrykk som vi ikke forsto betydningen av.
Vi hadde fått noen forvarsler dagen før om at vi kanskje måtte jobbe hjemmefra, men aldri i livet om vi var forberedet på noe som dette. Det var det vel ingen av oss som var.
– I morgen er det ingen som kan stoppe meg!
– I går fikk jeg kjeft for å stå for nærme noen i køen, og for å reise meg ved bordet på Rokken. I morgen så er det ingen som kan stoppe meg! sier journalistikkstudent Bård Sørø Olsen.
Det var gledeshyl, applaus og klemming i redaksjonen, da Erna Solberg meldte full gjenåpning på fredagens pressekonferanse.
Lørdag klokken 16, sa hun.
Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få tårer i øynene av en pressekonferanse. Rett og slett hjertebank. I dag er det tre uker siden vi startet vår siste praksis på skolen. At vi får muligheten til å ta igjen for tapt tid, før vi er ferdige i Volda, det betyr mer enn noen utenfor bobla kan forstå.
– Endelig kan vi begynne å leve igjen. Nå skal det danses! høres det fra student Iris K. Hamre.
– Jeg har glemt hvordan man danser, ler Emma Hoff.
I morgen har de tenkt seg på Rokken for å feire. Sammen med resten av journalistikkstudentene, kjenner jeg vennene mine rett. Rokken har ikke publisert noe arrangement for anledningen, men det blir det nok, kjenner jeg Rokken rett.
– Det blir Rokken, uansett om de vil eller ikke. Vi har mye å ta igjen, men det skal vi få til, sier Iris.
