Franjo spilte med verdensstjerner - så tok karrieren en brå vending

– Jeg føler meg litt dum. Jeg kunne vært der selv, forteller han til Nærnett.

 For det lå virkelig i kortene at kroaten skulle bli det helt store. Fosnavågen ble tatt ut til samtlige samlinger for Kroatias aldersbestemte landslag. Der stod kraftspissen loggført med åtte nettkjenninger på 33 kamper for de rød- og hvitrutete mellom 2005 til 2010.

Der ble også kranen tørr for landslagsoppdrag.

Det ble et veiskille mellom Franjo og hans lagkamerater som skulle jakte meritter som Kroatias gullgenerasjon.

Fra samme utgangspunkt, men kontrasten kunne ikke ha vært større

 For mens hans lagkameratene prydet som frontfjes for Europas største klubber, slet han med å finne veien videre etter ungdomsårene.

– Jeg fikk det ikke helt til av mange årsaker. Jeg var ikke helt påskrudd. Jeg skulle være litt smartere og mer dedikert, forklarer han.

Under VM-finalen mot Frankrike i 2018 var det ikke så ulogisk å tenke seg at Franjo Tepurić kunne ha spilt en rolle om alt hadde klaffet.

En hel gjeng av hans tidligere landslagskolleger startet nemlig nasjonens viktigste kamp. Derav den elektriske Ivan Perišić, som tidligere hadde operert i tospann med fosnavågeren.

Ivan satt ballen i mål. Franjo satt og så på.

De prioriterte forskjellig i ungdomsårene.

– Etter et par kamper med landslaget, gikk vi ut for å feste og feire etter noen seiere. Ivan var alltid med gjengen, men han drakk aldri. Han var veldig profesjonell og dedikert. Ivan var min favoritt, både menneskelig og sportslig.

Det utgjorde mulig forskjellen óg.

Oppslukt: – Gi meg en stein, så sparker jeg den

Den høyreiste kroaten ble fort moden for seniordebuten. Som 16-åring kom han inn for det etablerte Slaven Belupo i den øverste kroatiske divisjonen.

– Mine lagkamerater sa mange ganger at jeg var et "dyr" på banen, sier han med stolthet.

Stor, sterk og nesten umulig å ta ballen fra, er ytterligere beskrivelser han bruker om seg selv.

For talentet var der. Født i en tid preget av Jugoslavia-krigens siste slag, har Franjo bare gode ord å fortelle om sin oppvekst.

I hodet hans var det bare én ting som gjaldt.

– Jeg spilte fotball ti timer hver dag. I hver liten pause - gi meg en stein, så sparket jeg den. Du kunne banke meg, gjøre hva som helst, men du kunne ikke ta fotballen fra meg.

Dette ble lagt merke til og landslaget ville tre nasjonens farger over hodet på han. Som 15-åring i 2005 debuterte han for landslaget i en 3-1-seier over Slovenia - med Franjo på skåringslisten.

– Det var stort. Det betydde mye for meg. Alle unger drømte om å ta på seg landslagsdrakta med flagget på brystet. Jugoslavia-krigen var fortsatt friskt i minnet. Vi vant krigen og det var et enormt samhold. Det skapte en skikkelig gnist og en atmosfære rundt hele nasjonen.

– Kunne spilt på Real Madrid

Talentet kan bare ta deg så langt - hardt arbeid og dedikasjon tar deg stegene videre. For på punkt to mener han at han hadde mer å gå på.

– Skulle jeg gjort fotballkarrieren på nytt ville jeg vært mye mer dedikert; Viet livet mitt til fotballen. Jeg ville ofret hvert sekund fra mat, drikke og søvn.

– Hvor god kunne du blitt?

– Jeg er ganske sikker på at jeg kunne spilt på Real Madrid hvis jeg var 100 prosent dedikert. Slik som Luka Modric har gjort i 10 år.

Men det skjedde ikke.

Karrierekrise: – Det var to essensielle år jeg ble nødt til å trappe ned

Som 21-åring fikk han beskjed fra sin daværende klubb, Slaven Belupo, at de ikke ville fornye kontrakten hans.

På bare føtter stod Franjo med interesse fra andre klubber i den øverste kroatiske divisjonen - men ingen ville betale for solidaritetsmidlene hans. De neste to årene ble han som resultat fotballnomade mellom en rekke andre klubber fra hjemnasjonen i et desperat forsøk på å gjenreise fotballkarrieren.

– Det er den saken som plager meg fortsatt. Det var to essensielle år i fotballkarrieren min der jeg ble nødt til å trappe ned. Avtalen mellom klubb og spiller var det ikke noe problem med, men kompensasjonen skapte trøbbel. Der gikk jeg i min første nedgang.

Søkte lykken i Norge

Som 23-åring var ikke lenger solidaritetsmidlene et problem, men Franjo stod med brukken rygg. Via agenter fikk han teste seg på prøvespill hos Sarpsborg 08 i 2013. Ettersom klubben ikke fikk solgt de spillerne de hadde lyst til, ble det vanskelig å finansiere mannen fra Balkan.

Da kom Hødd inn på banen, og allerede etter én trening var klubben overbevist og ga han penn og papir.

– Fra sportslig side var det helt greit. Når man er proff fotballspiller går man etter hvor det er best mulighet for seg selv å spille.

I realiteten var dette starten på enden på visen på profftilværelsen.

Med lite spilletid og en følelse av at han ikke hadde fått vist nok av seg selv, ble det enden på oppholdet hos ulsteinvikklubben etter bare ett og et halvt år. Derfra gikk han videre til Bergsøy, hvor han ble værende ut spillerkarrieren.

– De viste bannefingeren og var illsinte

Likevel står fjerdedivisjonsklubben i Herøy for et av hans aller beste fotballøyeblikk.

I 2018 sjokkerte Bergsøy alle da de slo ut sunnmørsgiganten Aalesund i cupen. Der var norsk-kroaten helt avgjørende i 2-1-seieren.

– Jeg fikk et innlegg og luktet det ledige rommet i boksen og stusset ballen i mål. Jeg kikket opp på tribunen og så på Stormen som viste bannefingeren og var illsinte. Det målet der betyr masse for meg. Et av mine beste øyeblikk i karrieren min.

Han trekker også fram ytterligere to øyeblikk han ser tilbake på med stolthet. Det å spille for landslaget, og den gangen han kom innpå i heksegryta i Istanbul som 17-åring i Europa League-kvalifiseringen.

– Det var 35 000 på stadion, hvor 5000 av dem stod oppå kanten av gjerdet. Jeg gikk ut for å varme opp, og fikk flere hundre mynter kastet mot meg. Jeg måtte springe vekk for å ikke bli truffet. Det var en sinnsykt kul opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Slått seg til ro i Fosnavåg

Elleve år er gått siden Franjo kom med kofferten trillende til Sunnmøre. Sammen med kona og tre sønner trives de langs den norske kysten.

– Jeg føler meg som en fosnavåger. Jeg føler at jeg bidrar til samfunnet - og det synes jeg er viktig. Jeg trives nå; Det er en bra situasjon.