Et dypdykk i selfangstens fortid
Lange kåper av selpels og 250 000 hatbrev sto klare for visning i Brandal på fredag. Ishavsmuseet Aarvak presenterer en ny utstilling om den norske selfangstens historie.
BRANDAL: Museets daglige leder, Webjørn Landmark, forteller om godt oppmøte på utstillingens åpningsdag.
Den 99 år gamle Christian Rieber var tilstede under åpningen. Han er arvingen i generasjonsbedriften GC Rieber.
GC Riebers rolle
Utstillingen omhandler GC Rieber og deres innflytelse i norsk selfangst. Historien går tilbake til slutten av 1800-tallet og gjennom hele 1900-tallet.
I begynnelsen var selskapets formål å satse på handel med hud og skinn. Med tiden ble bedriften stadig mer involvert i finansieringen av selfangst og rederi.
Kritikk og hakapik
Utover 1970- og 80-tallet var det store protester mot selfangsten. Den ble spesielt kritisert for inhuman avlivning av dyrene. Tradisjonelt sett har jaktredskapet vært en hakapik og effekten av avlivningen har vært blodig.
Museets daglige leder forteller at de stort sett ikke opplever kritikk.
— Vi har drevet museum i snart 30 år, og har ikke møtt noen særlig motstand. Dette er en historie som vi ikke driver med i dag. Selv om det er en båt eller tre på fangst hvert år er dette mer forskningsfangst å regne. Det er ikke i den utstrekningen det var tidligere, forteller Landmark.
Betydning for lokalsamfunnet
Landmark ser at interessen om tematikken øker blant unge.
— Det er flere unge som ønsker å se hva beste- og oldeforeldre drev med.
Han håper at utstillingen skal føre til bredere kunnskap i selfangstnæringen, og få innsikt i ulike deler av dens historie. Landmark påpeker at historien er landsdekkende og rører ved folk fra hele Norge.
— Selfangstskutene, og ikke minst mannskapet, kom fra alle landsdeler, konstaterer Landmark.
