20 år siden 9/11: – Det tok lang tid før jeg forsto hva som hadde skjedd

– Jeg så rett på det ene tvillingtårnet som brant. Det var masse røyk, og plutselig så jeg noe komme mot det andre tårnet, før det eksploderte. Jeg klarte ikke å forstå hva det var, men i ettertid skjønte jeg at det var et fly jeg hadde sett.

Den 11. september for tjue år siden, våknet Annett Folkestad opp i leiligheten på Manhattan. Den 27 år gamle voldingen hadde vært på konsert kvelden før, og våknet litt før klokken ni på morgenen. Hun gikk ut til stua og bort til vinduene, som strakk seg hele veien fra gulvet til taket. Vinduene var vendt mot Downtown New York, og hun hadde utsikt rett mot World Trade Center. Hun dro opp persiennene, og ble møtt av et syn som skulle bli starten på et mareritt.

Det ene tvillingtårnet sto i full brann.

Det andre flyet treffer

«Hæ? Hva er det som skjer? Gud, brenner det i restauranten?», tenkte Annett.

I toppen av bygningen var det en restaurant, som Annett hadde spist på med foreldrene som var på besøk kun noen uker før. Det eneste logiske, var at det var restauranten som hadde forårsaket brannen.

I totalt sjokk og forvirring over hva som foregikk, sto Annett foran vinduet og fulgte med på bygningen som sto i brann. Det gikk en liten stund uten at det skjedde noe mer, men plutselig ser hun noe komme gjennom røykskyen som omringet tårnet.

– Jeg klarte liksom ikke fatte hva det var, men det var et fly. Et fly som krasjet inn i det andre tårnet.

Annett var i sjokk. Hun beskriver en eksplosjon så stor at hun kjente det ristet i leiligheten på Second Avenue, nesten åtte kilometer fra tvillingtårnene.

– Det var helt uvirkelig for meg å tro at det var et fly jeg så. Det var helt uvirkelig at et fly bare kunne kjøre rett inn i tårnet. Hadde det noe å gjøre med det andre tårnet som sto i brann? Jeg klarte ikke forstå hva som skjedde.

"Hold deg unna vinduene"

Brannen fra tvillingtårnene hadde lagt et teppe av sot over storbyen.

– Det luktet helt forferdelig. Det kom inn i alle vifter. Til og med inn i leiligheten min, som var helt lukket.

Den travle byen, som vanligvis var fylt med masse energi, var nå helt død. Gatene var tomme, og den eneste trafikken på veiene var brannbiler, politibiler og ambulanser.

Annett holdt seg inne i leiligheten og fulgte med på nyhetene hele morgenen. På nyhetene var de like sjokkerte som Annett selv. Så fikk hun en telefon fra modellagenten sin.

– Hun sa at jeg måtte holde meg unna vinduene mine. Folk fryktet at det skulle skje flere terrorangrep, og jeg bodde nærme både Empire State Building og Chrysler Building.

Den 27 år gamle jenta fra Folkestad hadde flyttet til New York kun noen få år tidligere for å satse på modellkarrieren. Hun var helt alene i storbyen.

I sjokk og redsel, prøvde hun å få kontakt med familien i Norge. Telefonlinjene var nede, men etter hvert fikk hun kontakt med broren.

– Det var så godt å få høre stemmen hans. Jeg hadde ofte fotooppdrag i byen, og kunne like så godt ha vært i det området den morgenen. Jeg ble helt på gråten, og ville hjem til Norge. Men de stengte alt, og man kunne verken komme seg inn eller ut.

I dagene som kom holdt Annett og resten av befolkningen seg hjemme. Det tok lang tid før hun forsto hva hun hadde vært vitne til.

– Helt plutselig var jeg midt oppi en sånn grusom situasjon. Jeg visste egentlig hva som hadde skjedd. Vi fikk jo vite det på nyhetene. Jeg var bare så i sjokk at jeg fornektet alt.

– Vi kan ikke glemme

Annett har enda ikke flyttet tilbake til Norge, selv om det aldri lå i planene å bli boende i USA «for alltid», bor hun nå i LA med familien sin. På skrivebordet har hun et innrammet bilde av tvillingtårnene som står i brann. Bildet har hun tatt selv.

– 9/11 er en del av New York og den tiden da jeg bodde der. Jeg føler at det er en del av meg. Det som skjedde var så grusomt, og jeg trenger ikke nødvendigvis bli minnet på det, men jeg har det bildet for å huske på de som mista sine kjære og nære.

Det er lenge siden Annett har fortalt historien om hva hun opplevde den dagen. Nå, 20 år etter, får hun fortsatt vondt i brystet av å snakke om det.

– Så mange mistet livene sine, og så mange familier mistet sine kjære. Det er viktig å minnes de som mistet livene sine og de som var der og hjalp. Vi kan ikke bare gå videre og glemme hva som skjedde. Nå som det er 20 år siden, så ser jeg det samholdet som jeg så rett etter det skjedde.