Nærnett
Vi kommer tilbake i høst!
reporter.flv
Kåseri: Om å tørre å se sommer'n i øynene
Våren er her. Du milde! Er den alt her?
Ingen bønn lenger: Ut og opp i trærne! Løp – snart kommer sommeren og tar deg!
Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller nå – nå bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!
Kåseriet fortsetter under bildet.
Trening
Løpetiden er i gang over hele landet.
Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre?
Overvekt og fedme er et økende problem i Norge som i resten av verden. Et par kilo for mye kan fort bli til flere, og deretter til enda flere, hvis man ikke foretar seg noe. Aviser og TV er fulle av dystre statistikker og dommedagsvarsler. Alt sammen sto levende for meg, sammen med bange anelser, der jeg sto og lurte på hva jeg skulle gjøre med saken. Men egentlig visste jeg jo hva det var. Aviser og TV er nemlig fulle av kjekke råd fra spenstige og velproporsjonerte kjendistrenere. Fra kostholdseksperter, som man for øvrig kan ane en viss varierende tilnærming fra. Og fra fylkeslegen, helsetilsynet, helserådet og helseministeren og jeg kunne nevnt fler.
Sko
Det er igjen på tide å finne frem løpeskoene.
Jeg begynte med å snu speilet. Så tok jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjente jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok var litt mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så listet jeg meg bort til skapet, fant fram treningstøyet og la det på sofaen ved vinduet.
Der ble det liggende i fire dager. Utenfor løp flere og flere mosjonister forbi på stiene. Nåja – noen løp. Andre gikk, og noen så faktisk ut som de krøp. Jeg trakk pusten dypt og skred til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå var det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg følte meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøstet meg med at jeg også en dag ville bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tights’en og inn i kosebuksene igjen. Så tok jeg teppet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en, der favorittprogrammet alt var i gang.
Uka etter gjorde jeg et nytt forsøk. Så tvang jeg meg ut og slepte meg rundt Rotevatnet. Det gikk relativt rotete og ukoordinert for seg, ja. Om sannheten på død og liv må fram, så holdt jeg på å stryke med. Men jeg trøstet meg med at hvis jeg skulle segne om, så var iallfall snøen borte og jeg ville antakelig bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Jeg håpet at noen av dem ville være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten.
Trening
Hjemme husket jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Da lovet jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skulle være en av dem. Jeg trengte råd – det var det jeg gjorde, sa jeg til meg selv og strøk på dør med kurs mot butikken.
Butikkens aviser var fulle av Breivik. Bladene var fulle av solbrune, veltrente kropper, smale midjer, faste romper og slanke lår. De kom løpende mot meg overalt fra, og overskriftene var slagkraftige: DU kan klare det! Slik gjør du det! Den rette treningen for DEG! Spis dette! Tren slik!
Sånn er altså medieverdenen: Bikiniformen er i åpen konkurranse med Breiviks rettssak i Oslo. Til slutt kjøpte jeg derfor en sjokoladeplate i stedet.
Har flere det som meg, tro? Hva med alle som tar ukebladrådene på alvor? Hva med alle som søker råd på nettet? Rådene er i verste fall skadelige, i beste fall forvirrende og motstridende. Jeg satte meg ned og så på noen av dem. Var det noe fornuft å hente for en gjennomsnittlig sofaelsker? Klikk deg gjennom rådene nedenfor!
Kåseriet fortsetter under.
1. ”Spis dette eller tren slik, så får du en veltrent kropp!”
3. ”Det skal ikke så mye til, og alle kan få drømmekroppen!”
4. ”Meld deg på et mosjonsløp, en halv- eller helmaraton!”
5. ”Finn en treningsform du liker og tren sammen med noen!”
Kari Jaquesson vil ha oss til å forbrenne flere kalorier og Grete Roede vil ha oss til å spise mindre kalorier. Vi må trene for å bli slanke. Det er vanskelig å trene uten at det betyr en viss grad av slit og svette. De færreste ting i livet er gratis.
Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å se ut som Cameron Diaz eller noen supermodel. Og jammen vet jeg ikke om jeg vil det heller. Men jeg har innsett at framfor alt, må man se framover! Hold det gående! Kanskje jeg neste gang ikke sliter meg rundt Rotevatnet, men løper. Etterpå kan jeg ta en dusj. Og så kan jeg se favorittprogrammet mitt på TV. Og hvem vet, kanskje tar jeg meg en liten sjokolaebit, men jeg har lært å begrense meg.
Les også: Tips fra en fotballfrue.
