Bokmelding: Roadmovie. Manuset.

- Din jævla fiksjon! roper forteljaren Stephen Walton til omsetjar og romanfigur Bodvin Rovde når sistnemnte legg ned arbeidet i protest mot forteljinga han sjølv er ein del av.

Av Renate Henriksen-Sandvær 28/03 - 2012 kl 10:35

Roadmovie. Manuset
Roadmovie. Manuset
Stephen Walton, 2012.

Før ein kjem så langt, har Rovde si livssoge vorte grafisk utpensla frå oppveksten i Vanylven til han sit nedbroten på eit småbruk ved svenskegrensa.

Rovde får sparken

Han starter ved Universitetet i Haugesund, som stipendiat i kjøleskapforsking. Der får han sparken fordi han spør kvifor forskarane ikkje forskar. Neste jobb er norsklektor i USA, der han får sparken for å ha hatt seg med ein av studentane og kalla ein annan neger.

Eit intermezzo i Las Vegas som barpianist, via mentalt samanbrot på sofaen hjå lege-søstera til Rovde oppheld seg på svenskegrensa i eit morkent småbruk. Det er her han melder seg som omsetjar for Samlaget, og tar på seg å omsetje ei reiseskildring frå Sørstatane, skrive av professor i nytta kjønnsforsking, Simon Anderson.

Les også: Mysteriet Bodvin Rovde

Romanfiguren er ein fiksjon

Ei smal sak for glupingen? Det skulle ein tru. Men Rovde får ikkje eit manus - han får to. Det andre manuset vert fortalt av ein viss Stephen Walton, og avslører for Rovde at han sjølv er ein romanfigur.

Eg kan seie så mykje som at forteljaren må gripe inn for å få Rovde til å gjere jobben sin. Mellom anna skrik til sin eige romanfigur at han er ein fiksjon!

Forfriskande mangel på sjølrefleksivitet

Rovde er beint ut forfriskande med sin svimeslåande mangel på sjølvrefleksivitet, og er ikkje usympatisk i sin framturing. Då har eg heller eit større problem med dei to heltane i historia - Ahmed og Eli. Dei vert veldig gilde midt i all toskeskapen til Rovde og co. Nokre antipatiar hjå forteljaren vert og litt for utmala. Men det er smårusk.

Romanen er i det heile ein svir å lese, frisk i språkføringa og er spesielt proppfull av filmreferanser. Meta-perspektivet, der Rovde tester grensene for kvar grensene for ein romanfigur i ei forteljing er, fungerer greit. Det er eit kjent grep, men gjer ikkje skam på historia.

Om du tåler ei god satire, friskt språk og himmelropande paradoks - då er denne historia for deg. God bok!

Siste Sport

Siste Kultur

Siste Nærsynet

Nyheter