Midt på kommunegrensen mellom Volda og Ørsta, kun få minutter fra Volda skisenter, ligger det en liten rød hytte.

Gjemt vekk fra bilveien, uten innlagt vann og halvveis nedsnødd. Kanskje ikke førstevalget til de fleste studenter. Men det er her Opal Mariell Solrunsdatter har funnet seg til rette. 32-åringen fra Tromsø, som kom til Volda for å studere drama. Likevel er Opal langt fra alene.

Det er lyden av bjeffing som møter meg mens jeg snubler meg gjennom den dype snøen opp mot hytten.

Gjennom trærne kan jeg skimte noe turkist. Og noe knallrødt. Det er Opal som står der. Ikledd villmarksgenser og nesnalobber.

–Velkommen hit til oss, sier hun, og smiler.

Ni store huskyer bjeffer i enighet. De elsker besøk.

Vi er tilbake i 2014.

22 år gamle Opal, sammen med hunden hennes Findus, har reist til Canada for å leve i Yukon-territoriet.

De skal bo hos en hundekjører-familie. Mushers, som hundekjørere kalles på engelsk. Opal skal trene hunder og være dagmamma for en liten jente. Drømmeåret står for døren.

Opal er klar over forskjellene mellom Norge og Canada. Hun vet der finnes farer her som hun aldri har måttet bekymre seg for hjemme i Tromsø.

Ulv og fjelløver er ikke uvanlig her i Yukon. Begge artene finnes i tusentall. Men mest truende av alle er grizzlybjørnen. De kommer gjerne nær bebyggelse. Bjørnene vet at mennesker har mat.

Opal har ikke noe personlig forhold til bjørnene. Vet de er der, men tenker ikke så mye på det. Hvertfall i begynnelsen. Det finnes jo ikke grizzlybjørner i Norge.

Men få uker inn i oppholdet sitt skjønner Opal virkelig hvor farlig disse dyrene kan være.

Nær på døden

–Vi er ute på treningstur. Det lager jo en del lyd, så vi må ha skremt bjørnungen. Den stikker hvert fall til skogs. Og det liker ikke moren.

Ni hunder løper for harde livet. Bak seg drar de en firehjuling med to personer på. Det er ikke sledesesong helt enda. Vinteren har ikke fått skikkelig fotfeste. Bak dem kommer den illsinte binna løpenede. Hundene har ikke fått fert av bjørnen enda. De har motvind. Men Opal vet at den er der. Hun klamrer seg fast. Darryl som eier hundene er også med. Han vet godt hvilke farer bjørnen bringer med seg.

Fra hundre til null. Uten at de helt skjønner hvordan bråstopper firehjulingen og tipper over på siden. Alt skjer i rakettfart. Darryl kommer seg av. Opal havner under. Foten hennes er fastklemt under kjøretøyet.

–  Jeg så rett opp på bjørnen. Den sto med potene på rundt meg. Og alt jeg klarte å tenke var at jeg ikke ville dø. Jeg vil ikke dø.

Hva som skjedde etter det husker Opal lite av. Hun vet at hundene begynner å gjø. Kanskje det at de stoppet gjorde at ferten av bjørnen nådde helt til hundene. Eller kanskje de bare var irritert for bråstoppen. Uansett grunn stopper det bjørnen. Den blir stående på to bein. Vurderer situasjonen.

Darryl griper sjansen. I et maktgrep får han vrengt firehjulingen opp igjen, av foten til Opal. Han roper til henne. Og med krefter hun trodde hadde forlatt henne, drar Opal seg opp igjen på firehjulingen.

Hun blir liggende bakpå. Klarer ikke å sette seg opp. Hundene setter av gårde igjen. De vil vekk fra bjørnen like mye som menneskene.

Det ene hjulet har hengt seg opp. Det går saktere enn de ønsker. Opal kaser et blikk bakover. Bjørnen følger dem fortsatt. Men hun lunter etter nå. Har mistet litt piffen. Og når firehjulingen slepes ut av skogen og inn på hovedveien ser Opal at binna stopper. Balanserer på bakbeina, og speider etter dem. Så snur hun. Forsvinner tilbake i skogen til ungen sin.

De kommer seg unna. Opal er sikker på at hundenes gjøing reddet livet hennes. Det, og Darryls snare handlinger. Når de er trygt tilbake i kennelen, tar tårene overhånd, og hun kollapser i bakken. Hundene flokker rundt henne. De vil trøste. Sjekke at hun har det bra. Slikker henne i ansiktet, og tørker tårene.

–Det var da jeg ble helt sikker på en ting: Hunder er virkelig menneskets beste venn.

Vi er tilbake i 2024.

I hundegården nedenfor den lille røde hytten gjør Opal seg klar for å spenne hundene for sleden. De skal ut på treningstur. Det må til. Ekspedisjonen i november skal vare i noen måneder. Det blir kaldere og lengre enn det hundene er vant til.

 Pensjonisten Findus er eneste av Opals ni hunder som ikke skal være med på ekspedisjonen. Han er blitt for gammel. Alderen har tatt med seg deler av synet og hørselen hans.

Findus bjeffer høyt mens de andre får seler på seg. Han vil være med å løpe. Men det får han ikke.

 –Findus var den første hunden som var bare min. Han vil alltid ha en spesiell plass for meg. Han var jo med til Canada første gangen.

 De yngre hundene plasseres foran sleden. De gjør og bjeffer. Det eneste de vil er å løpe.

Opal har full tro på at gjengen kommer til å klare seg godt i Canada. Med lederhunden Frida forrest i spannet er det ikke mye de er redd for. Frida tør å ta kontrollen.

Jeg spør om hun ikke er bekymret for å reise tilbake til Canada. Flere måneder i den samme villmarken som nesten krevde livet hennes sist gang.

 –Jeg har klart å prosessere hendelsen. Jeg møtte bjørner igjen da jeg var der sist. Men da hadde jeg lært å reagere. Jeg viste hva jeg måtte gjøre.

 Selv om det tok noen uker før Opal kom seg ut igjen i skogen etter det første møte med bjørnene klarte hun det til slutt. Det er det viktigste. Hun kom over frykten.

For turen i november har de tatt flere nødvendige forberedelser. Opal vet hvor viktig det er. Rifle og bjørnespray skal med.

Å kunne forsvare seg kan bety forskjellen mellom liv og død.

Og så skal de jo ha med seksten høylytte hunder. Det er ikke de samme hundene som reddet Opal sist gang, men det er samme rase. Og er det en ting huskyer er gode på, ved siden av det å løpe, så er det å lage lyd. Det er godt for å skremme bjørner.

–Barn i skiløypen tror sikkert det bor masse ulver her oppe, ler en av mine kolleger.

Hundene er klare for avreise. De hyler og gjør. Nå skal de løpe.

–Haik! Roper Opal.

På hundekjøringsspråk betyr det løp. Med et rykk setter sleden av gårde. Opp i fart med en gang. Opal gliser når hun suser forbi meg. Det er tydelig hun er frelst. Hundekjøring er tingen for henne.

Turen til Canada vil bli et eventyr uten like.

m

m

n

Se flere bilder fra hundegården under: