Historiefortelling fremfor det visuelle

PLASTELINA: Morph er en av de mest kjente figurene Peter Lord har skapt. PLASTELINA: Morph er en av de mest kjente figurene Peter Lord har skapt. Foto: Pål Strande Gamlemoen

Animasjonslegenden Peter Lord forklarer magien bak animasjon og hvorfor konkurrentene er for perfekte. 

Av , tirsdag, 27 september 2016 14:35

–  Å gi liv er det som gjør animasjon spesielt for meg. Man starter med ting som er helt statiske, for så å gjøre dem levende. At man kan lage en verden med en by full av kaniner eller et drømmelignende sted er svært mektig, forteller Peter Lord.

Dagen før er det store og mørke auditoriet på Høgskulen i Volda så fullsatt som det kan bli. Animasjonsfestivalen i Volda har nettopp begynt, og Peter Lord har sin introduksjonsforelesning. Alles øyne er rettet mot lerretet. Der lyser et bilde av en gutt på kanskje 14-15 år. Han ser ut til å være midt i et hopp. Det klikkes på play-knappen: Gutten foretar en blanding av et svev eller hopp gjennom lufta, fra en side av lerretet til en annen.

  – Hvem her lagde slike filmer da de var små? spør Peter Lord.

På tross av mange animatører og animasjonsentusiaster i salen, melder ingen seg. Norsk publikum er nok bare en av mange ting Lord må tilpasse seg som professor på Høgskulen. I 1972 hadde han og skolekameraten David Sproxton sett seg lei av å lage amatørmessige videoer av unge gutter som lot som om de kunne fly. De to britene startet Aardman Animation Studios i Bristol, som siden skulle bli kjent for filmer som Wallace & Gromit, Flukten fra Hønsegården og Sauen Shaun. Han har blitt nominert til tre Oscar med filmene The Pirates! In an adventure with scientists! (2013) og med kortfilmene Wat’s Pig (1996) og Adam (1992). I tillegg vant studioet Oscar med Wallace & Gromit: The curse of the Were-Rabbit i 2006. Det er altså ingen lettvekter som skal undervise animasjonselevene ved Høgskulen i Volda en uke hvert semester.

Historien det viktigste

Studioet har også gått fra å ha to unge animatører med store drømmer til å bli et stort selskap kjent verden over. Animasjonsteknikken Lord og Aardman holder seg til kalles stop-motion. Den går ut på at man tar ett og ett bilde mens man beveger en gjenstand litt og litt. Slik gis det liv og bevegelse til bildet, som Lord ville ha sagt selv. Men mens mange av dagens filmsselskaper bruker mange millioner på dataanimasjon, såkalt CGI (computer-generated imagery), sverger Lord og Aardman fortsatt til stop-motion og arbeidsmaterialet de startet med: Plastelina. Mens den postapokalyptiske verdenen i Wall-E og Buzz Lightyear i Toy Story blir skapt på datamaskinene hos Pixar, bringes Wallace & Gromit til live gjennom hendene til Aardmans animatører.

  – Pixar er som animasjonens Ferrari. De kjører denne utrolige sofistikerte greien sin med flott historiefortelling, nydelige visuelle bilder og enorme budsjetter, sier Lord.

Aardmans Sauen Shaun og Pixars storsatsing Innsiden Ut ble begge nominert til Oscar som beste animasjonsfilm i 2016. Ifølge filmnettstedet IMDB hadde Innsiden Ut et budsjett på rundt 1.5 milliarder norske kroner etter dagens kurs. Til sammenligning hadde Sauen Shaun et vesentlig lavere budsjett, på litt over 200 millioner kroner.

  – Jeg er stolt av Shaun, men den ser liten og litt primitiv ut ved direkte sammenligning. Men selv om den ser mindre ut og koster mindre, så tror jeg at folk blir minst like glade av vår film som Pixars. Når det kommer til å underholde folk og få dem til å bry seg, er Shaun minst like god. Det er det som er viktig, ikke hvor mye penger som blir brukt.

  – En ny Pixar-film eller lignende vil tjene inn ti ganger så mye som oss, noe som gjør meg litt lei meg, fordi jeg vet at filmene våre leverer glede til familier.

KRITIKERROST: Filmen om sauen Shaun ble nominert til Oscar. Peter Lord var produsent. Foto: SF Norge

I en verden som blir mer og mer digital for hvert minutt kan man spørre seg om dataanimasjonen til slutt vil ta livet av stop-motion og animatører som Peter Lord. Under introduksjonsforelesningen poengterer han at det ikke nødvendigvis er filmens utseende som er viktig for å berøre publikum, men historien. For Nærnett utdyper han gjerne:

  – Stop-motion fortsetter å glede folk. Hvorfor? Fordi det er håndlagd. For publikum er det ganske åpenbart at dukkene er håndlagde. Magien er at du vet at det ikke er ekte, men at du likevel tror på det.

Lord mener nemlig at noe forsvinner inne på dataskjermene.

  – Du kan ha en fantastisk historie med CGI-animasjon, men du mangler denne lille gulltråden med magi. Så lenge folk bryr seg om det, vil det være plass til stop-motion.

– Perfekt er ikke en god ting

Da Lord og Sproxton startet Aardman for over 40 år siden, var deres teknikk den eneste måten å animere på en overbevisende måte. Siden har teknologien overtatt. Aardman var uvanlige fordi ingen andre animerte på deres måte. Nå er de uvanlige fordi de de er et av de siste studioene som gjør det. Men Lord er ikke overraskende ingen veldig stor fan av de perfekte bildene til konkurrentene.

  – På en måte har vi stått stille, noe som ikke nødvendigvis er negativt. Jeg synes ikke perfekt (bilde. journ. Anm.) er en god ting. Perfeksjon er ikke ambisjonen hos Aardman, sier han og fortsetter:

  – Vi skal være morsomme og livlige. Perfekt er ikke et spesielt bra ord, sier han og hinter videre til at han ønsker å bringe denne holdningen videre til animasjonsstudentene i Volda.

Veien til Volda

Men hvordan har en animasjonslegende med tre Oscar-nominasjoner funnet veien til Volda? Lord kjente Gunnar Strøm og Dave King, som begge underviser i animasjon på Høgskulen. Det ga han en trygghet om at det ikke ville være bortkastet tid å ta turen til Norges vestkyst.

  – Takket være dem (Strøm og King) visste jeg at dette var et bra sted. Nå når jeg drar hjem, kan jeg fortelle vennene mine at jeg er professor på en høyskole i Norge.

Han har ikke noe tidligere erfaring som lærer, men Lord tror han kan dra paralleller mellom undervisning og det som har vært hans levebrød og lidenskap i flere tiår.

  – På en måte gjør jeg det hele tiden når jeg regisserer. Når man som regissør har et stort team rundt seg, så kan man vel kanskje si at man underviser, spesielt på fortellerbiten.

Animasjonsfilmer fra Norden har heller ikke gått han uapåaktet hen, selv om han behøver litt hjelp til å identifisere det som er den største animasjonsklassikeren i Norge.

  – Flåklypa? spør han undrende.

   – Norges svar på Wallace & Gromit. Den er laget av Ivo Caprino.

  – Den med billøpet? I England kaller vi den The Pinchcliffe Grand Prix. Jeg likte den!

Humoren i spesielt filmene om Wallace & Gromit er kjent for å være typisk britisk. Lord antar at han sannsynligvis likte filmen om Kjell Aukrusts figurer av samme grunn fleste nordmenn.

  – Historien er lett å fange og morsom. Men det er faktisk en ganske engelsk film. Alle filmene våre refererer til Hollywood, men under overflaten ligger den engelske humoren. Jeg synes det er viktig, for verden har alt for mange Hollywood-filmer. Magien i animasjon ser ut til å krysse nasjonale grenser ganske bra.

 

DUO I FARTA: Wallace & Gromit: The Curse of the Were-Rabbit vant Oscar. Også denne filmen produserte Lord. Foto: United International Pictures / DREAMWORKS

 

Kaudervelsk

Aardmans første inntekter kom etter at Lord og Sproxton laget et TV-program myntet på døve barn og barn med hørselsvansker, og var følgelig uten dialog. Like etter ble Lords folkekjære figur Morph født. De to animatørene kunne fortsatt ingen ting om dialog, så de holdt seg til det de kunne fra før av.

Den manglende dialogen og mer hendelsesdrevne komedien har blitt et slags varemerke for Aardman. Begge Oscarnominasjonene til Lord var kortfilmer uten dialog, mens Gromit i Wallace & Gromit stort sett forholder seg stum. Den nevnte Sauen Shaun-filmen er også uten dialog.

  – Å ha en langfilm uten dialog er vanskelig. Med Sauen Shaun kunne du si at det gikk fint 95 prosent av tida, men så hadde man de fem siste prosentene hvor du skulle ønske at du bare hadde en linje med dialog for å forklare en ide.

Gjenopplivet

Tilbake i auditoriet fortsetter den nyansatte professoren sin monolog. Øynene, munnen og ørene er rettet mot publikum. Hendene derimot, er travelt opptatt med å forme en brun klump med plastelina. Fra start til slutt arbeider han, nesten ubevisst med å forme en figur – muskelminne og over 40 års erfaring får arbeidet til å se fullstendig uanstrengt ut.

  – Jeg gjør det mest for å vise meg fram, humrer Lord.

Paradoksalt nok er det nettopp mangelen på folk som vil vise seg fram som gjør at han trives såpass godt i animasjonsverdenen. Han irriterer seg kun over et knippe få av sine animasjonskollegaer.

  – Animatører har et slags anonymitetsinstinkt. De vil ikke være foran kamera, men isteden skape det som skjer. Det er ikke mange store «show-offs» innen animasjon.

Mot slutten av forelesningen er det åpenbart for de fleste at det er Morph som skapes mellom hendene til Peter Lord. Karakteren ble i sin tid skapt for barne-TV, men ble kjær for mange briter i forskjellige generasjoner. Dessverre fikk publikum se mindre og mindre av den brune plastelinafiguren mens årene gikk.

Men i 2013 ble det startet en innsamlingsaksjon på nettstedet Kickstarter. Målet Lord satte for kampanjen var å samle inn 75000 pund som skulle brukes til å lage tolv nye episoder med Morph. Det målet ble nådd etter bare ni dager. Fjerde juli 2014 hadde de nye episodene premiere på Morph sin offisielle Youtube-kanal. Det var nok en gang blitt gitt liv til plastelinaen.

 

FULLSATT: Det var ikke mange ledige plasser da Lord holdt sin introduksjonsforelesning på Høgskulen. Foto: Pål Strande Gamlemoen

- Hvem her gjorde dette da de var små? spør Peter Lord. 

 

Sist redigert tirsdag, 27 september 2016 18:47