Karl satser alt han har på melk

For de fleste bønder står det mellom to valg; å legge ned eller satse stort. Karl Frode Slettedal valgte det siste.

Av Siri Husby Fiskum og Ane Mørk, torsdag, 13 oktober 2016 09:21

Gårdsbruket Slettedal ligger 280 meter over havet mellom de veldige Sunnmørsalpene i Bondalen i Ørsta kommune. Lufta er frisk og skjærer seg gjennom neseborene da vi møter melkebonden utenfor det nymoderne, gule fjøset hans før klokka har blitt sju på morgenen. Nattens mørke har fortsatt ikke sluppet taket i gården, og det får B-mennesket i oss til å stille oss kritisk til en slik livsstil.

Vi mottar hver vår kjeledress og støvler, før vi trasker inn i det åpne fjøset, hvor omtrent 150 dyr allerede har startet dagen. Vi er begge oppvokst på gård, og lukta som møter oss er fortsatt den samme gamle. Dette er livet, tenker vi.

Et travelt år

I dagens landbrukssamfunn blir slike fjøs som regel drevet av samdrift, men Karl Frode Slettedal valgte å satse alene - og det med 10 millioner kroner.

Før jul i fjor flyttet de første dyrene inn i det gulmalte fjøset, og i ettertid har han også kjøpt dyr av nabobønder som har lagt ned. 

– Det har vært et hektisk år, men nå begynner ting å gå seg til, forteller bonden.

Har Ørstas største kolletiv

Tanken på å måtte legge ned et gårdsbruk, som hadde blitt drevet siden 1600-tallet, var både emosjonelt og uinteressant. Det 50 år gamle fjøset på gårdsplassen på Slettedal hadde sett sine bedre dager, og var modent for utskiftning. Spørsmålet om å legge ned produksjonen ble enda mer aktuelt – men likevel ikke interessant.

Å være eneste bonde i et fjøs på over 150 dyr er tidkrevende. Slettedal ofrer mye tid og krefter på at dyrene skal ha det best mulig, og at melkeproduksjonen skal øke generasjon etter generasjon. Da mener han det er viktig å prioritere det sosiale liv, slik at yrket ikke tar fullstendig over livet hans.

– Jeg bruker å møte noen kompiser noen ganger i uka, og det er veldig godt å koble av og være sosial, forteller han. 

Vår første oppgave i fjøset blir å gi kalvene mat, og mellom foringen og kosen går vi også bort til melkeroboten for å se om alt er som det skal. Roboten består av en bås med en "robotarm". På enden av armen er det fire sugekopper, som ved hjelp av en laser lokaliserer spenene til kua. Alt av kuas informasjon er registrert i datasystemet, og roboten kjenner derfor igjen kua som står klar for å bli melket.

Så starter selve melkingen, og på en skjerm ser vi hvor mye melk det kommer fra hver spene, sist kua ble melket og hvor mye hun har melket så langt det siste døgnet. Om kua ikke har blitt melket i løpet av de siste tolv timene, må det en leteaksjon til.

– Da må jeg ut i fjøset og finne dem og ta de med bort til roboten, men de skjønner som regel resten av tegningen selv, og går inn til melking når det blir deres tur, forteller han.

Når vi kommer dit er melkingen i gang for fullt, og køa lang. De vet nemlig hva de må gjøre for å bli melka – og mye av dette henger nok sammen med at de blir belønnet med kraftfor når de står der.

Når fjøsstellet er ferdig, blir vi med til Rystefeltet ved Hovden Lufthavn for å hente de to siste kyrene som har vært på beitet hele sommeren. På den omtrent 30-minutters lange kjøreturen får vi se Sunnmøre på sitt aller beste; blå himmel, majestetiske fjell og Karl Frodes grønne marker.

Ettersom mange melkebønder legger ned driften, så har Slettedal tatt over store deler av marken i Bondals-området. Han forpakter elleve gårder med totalt 500 mål (500 000 kvm), og en kjøretur for å hente et lass med rundballer, kan ta opp til 40 minutter èn vei. 

På Rystefeltet ser vi to avslappede kyr. Med en bøtte med kraftfor og et lokkende rop, kommer de naturglade kyrne omsider - og det i full galopp. Etter mye om og men får Karl Frode grimen på og geleider kyrne til tilhengeren som er koblet bak traktoren. Så kjører vi tilbake til Slettedal gård hvor de skal gjenforenes med resten av dyrene.

 

 

Det kan virke som om en robotbonde ikke har like mange oppgaver og timer i fjøset. I følge en undersøkelse gjort av NIBIO (Norsk Institutt for Bioøkonomi) er arbeidsmengden hos melkebønder med robot kun fem prosent lavere enn hos de som bruker tradisjonelt melkeapparat. Dette er Karl Frode enig i.

– Jeg står opp hver dag klokka seks, og jobber både med fjøsstellet og andre ting som må gjøres på gården. På en god dag er jeg ferdig å jobbe i 21-tiden, sier han.

Å investere 10 millioner kroner i et fjøs er for mange en stor risiko, men Slettedal har aldri vært i tvil om at han vil lykkes.
– Jeg må ha 20 år med god drift for å få nedbetalt lånet, men det skal gå bra, sier han før han skyter inn:

– Det eneste som mangler nå er vel ei å drive alt dette med?

 

Sist redigert onsdag, 26 oktober 2016 16:18