Kunsten i å eldes
Hvordan er det egentlig å bli eldre?
Hvor kommer denne angsten for alderdom fra?
Astrid Overaa er skuespiller.
Hun har aldri gått på teaterskole. Som ung var hun redd for å kalle seg skuespiller. Hadde alltid en unnskyldning. Det var flaut.
Først da hun bikket 60 turde hun å kalle seg skuespiller. Hun har lært at hun kan dette. Astrid kan fortelle de historiene hun bryr seg om.
Og folk lytter.
– Nå som jeg er blitt eldre slipper jeg å prestere. Slipper å late som.
Astrid er 67 år. Ektemannen døde for åtte år siden. Hun bor alene i et stort hus i Ålesund. Mye av fritiden dedikerer hun til å røyke.
Før var frykten for å bli eldre stor.
Men hun er ikke så redd lengre. Har slått seg til ro med vissheten om at det at man blir eldre er det eneste sikre her i verden.
Nå vil hun dele denne aksepten med andre.
Det gjør hun sånn hun kan best. Gjennom teater og sang. På scenen.
Til Oss fra de Eldste.
Skuespillet til Astrid Overaa er inspirert
av Linn Skåbers bok med samme navn.
For tiden er Astrid på turné i Møre og Romsdal. Forestillingen er like relevant om man bor i Larsnes, Molde eller Ålesund.
Teateroppsettningen har et fokus på alderdom. Hun spiller ut scener om demens, familie og det å forelske seg som godt voksen.
– Noen må begynne å snakke om et tema, og så hiver de andre seg på, og det er veldig fint, forteller Astrid med et smil.
Hun vet hun har et privilegium som skuespiller. Gjennom teateret sitt får hun være med å starte samtalene.
Noen av tekstene har Astrid skrevet selv. Noen har hun lånt fra Linn Skåber-boken med samme navn som forestillingen.
– Det er få som kan skrive som Linn, sier Astrid om den tidligere kollegaen. Det er en bestemt intensitet i stemmen. Astrid mener det hun sier.
Med forestillingen vil Astrid nå publikum i alle aldre. Unge som gamle. Men det er noe ekstra når hun ser de eldre i publikum. De som nikker gjenkjennende. Det bekrefter alderdom som en universell opplevelse.
Astrid er ikke alene.
– Alderdom er noe som angår oss alle, enten vi har en gammel bestemor, eller at vi begynner å eldes selv.
Astrid har funnet seg en slags ro i det å bli eldre.
Det betyr ikke at hun ikke blir engstelig innimellom. Spesielt demens er noe hun frykter. Kreft og liknende finnes det medisiner mot. Ingen vet hvordan man kurerer demens.
Det er et gjennomgående tema i forestillingen.
Skal maten legges i kjøleskapet eller ovnen? Hvem var det man pratet med i telefonen egentlig? Og når kommer vennene mine på besøk? Eller var det de som døde i 2002?
– Det er lurt, når det er noe man er redd for, å snakke om det og synge om det og fortelle om det. Da blir det litt mindre farlig.
Demens er så endelig. Men Astrid går ikke rundt og tenker på det hele tiden. Det er viktigere for henne å slappe av. Hun er blitt gammel. Det er ikke lengre noe hun trenger kave seg opp over.
Hun har fått gjort sitt. Født sine barn, sett dem vokse opp og sendt dem ut i verden. Elsket og blitt elsket. Starter barneteater og utdannet seg. Nå kan hun slappe av.
Frykten minker i møte med roen.
– Hvis man bare roer seg helt ned, så kommer ting til oss, tenker jeg. Både ung og gammel. Det er noe med å sette pris på det man har.
Ensomhet er et stort tema blandt eldre. Ofte leser man i avisene om hvordan de gamle blir glemt. Gamlehjem blir nedlagt. Familier gjemmer unna de gamle, orker ikke stresset.
Astrid er heldig. Hun har stor familie og mange venner. Og foreløpig er hun ung og sprek nok til å bo hjemme.
Likevel, selv med barn og barnebarn, føler Astrid seg ensom til tider.
Men det er en ensomhet hun velger.
– Det er litt deilig det, denne ensomheten. Jeg kan ta en øl og så fyre opp en røyk. Og så finne diktsamlingen min som jeg driver å skriver i.
Astrid har venner og familie. Ønsker hun ikke lenger å være ensom kan hun kontakte dem. Men hun er trygg i sitt eget selskap.
– Jeg har endelig funnet roen i livet. Sånn vil jeg ha det lenge. Jeg vil bli over 100. Men det blir jeg nok ikke med den røykingen her. Tja. Jeg har begynt å trene da. Så kanskje det er håp i hengende snøre.
Built with Shorthand